Trotskismen skjeler mot høyre og venstre på samme tid.
Revolusjonære fraser dekker over ei linje for forsoning med reformismen og sosialdemokratiet.
Trotskismen har aldri slått særlig an i Norge. Men frustrasjon over de gamle venstrepartienes fallitt og deres omfavnelse av NATOs krigsforberedelser har gitt trotskistiske strømninger et visst oppsving. Dette gjelder i første rekke for Internasjonale Sosialister (IS), ei retning som ikke er del av den tradisjonelle trotskistiske verdensbevegelsen, den såkalte «4. Internasjonale». IS foretrekker å kalle seg revolusjonære sosialister.
Internasjonale Sosialister i Norge sprang i sin tid ut av Arbeidermaktgruppa (AMG), ei gruppe som på 1980-tallet ble ekskludert fra Sosialistisk Ungdom (SVs ungdomsorganisasjon). Siden splitta IS ut fra AMG. Restene av AMG er i dag stort sett medlemmer av enten SV eller Rødt, noen få av dem har fortsatt virksomheten i Forbundet Internasjonalen, ei lita gruppe tilknytta 4. Internasjonale.
Fraksjon i Rødt
I et par tiår har IS i Norge jobba som en etablert fraksjon innafor partiet Rødt. I disse åra har IS vært lite synlige i form av egenmarkeringer utad, med unntak av den årlige konferansen «Sosialisme nedenfra». Virksomheten til IS-fraksjonen er i alle år blitt tolerert av Rødt-ledelsen, og kjente IS-ere satt også i partiets sentralstyre. Den velvillige holdninga overfor IS stod i skarp kontrast til fei dem ut-kampanjen som Rødt-ledelsen satte inn mot venstreopposisjonen som kalte seg marxist-leninistisk og maoistisk. De sistnevnte ble ekskludert i fleng fra både Rød Ungdom og Rødt for femten år sia.
Rødt har siden stiftelsen i 2007 løpt stadig fortere inn i armene på sosialdemokratiet. I samme periode har IS-tendensen (som de gjerne kaller seg) fulgt med på ferden som en lojal opposisjon. Først i 2025 ble kamelene for mange og for store for IS, etter at Rødt-ledelsen ga sin tilslutning til opprustningsbudsjetter som oppfyller NATO-krava til punkt og prikke. Da valgte IS å ta et offentlig brudd med Rødt, etter at partiets landsmøte bekrefta sin tilslutning til det reaksjonære Forsvarsforliket sammen med resten av stortingspartiene.
I det åpne utmeldingsbrevet som ble publisert i Klassekampen og andre medier i 2025, framfører IS en riktig kritikk av Rødt-ledelsens linje for opprustning og dens manipulerende metoder overfor opposisjonen. På dette tidspunktet hadde ungdomsorganisasjonen Rød Ungdom allerede året før gått imot krigslinja til moderpartiet. I utmeldingsbrevet omfavner IS-erne Rød Ungdom. Det har lenge vært åpenbart at IS forsøker å styrke sin innflytelse over ungdomsorganisasjonen for på sikt å dra hele eller deler av RU over i sitt prosjekt for å bygge et «internasjonalistisk revolusjonært parti i Norge».
I perioden før bruddet hadde IS sammen med enkelte Rødt-ere etablert «Fredsinitiativet 2022» som markerte motstand mot våpen til Ukraina. Fredsinitiativet 2022 var aldri noen medlemsorganisasjon, men spilte en positiv rolle i å utvikle krigsmotstand. IS-taktikken den seinere tida har gått ut på å gå inn i eksisterende fredsorganisasjoner som har ligget nede.
International Socialist Tendency
IS og deres internasjonale «tendens› er tilknytta International Socialist Tendency (IST), der Tony Cliff var ideologisk lederfigur fram til sin død i 2000. IST er et forsøk på å distansere seg fra floraen av trotskistiske partier og organisasjoner organisert rundt «Den fjerde internasjonale». IST oppfatter seg sjøl som en slags dissidenter innenfor den trotskistiske verdensbevegelsen, siden de avviser enkelte av Trotskijs læresetninger som historien har vist totalt ubrukelige. I bunn og grunn står de imidlertid for den samme trotskistiske tradisjonen, med noen «tilpasninger». Det som forener alle de forskjellige trotskistiske retningene, er et voldsomt hat mot Josef Stalin og den sosialistiske oppbyggingsperioden i land som Sovjetunionen, Kina og Albania.
Cliff er mest kjent for å ha utviklet en teori om «byråkratisk statskapitalisme» for å beskrive Sovjetunionen og folkedemokratiene i Øst-Europa. Dette til forskjell fra trotskismens hovedretninger, som anså Sovjetunionen som en «degenerert arbeiderstat». Et annet ideologisk forbilde for Internasjonale Sosialister, Hal Draper, presenterte «sosialisme nedenfra» som motstykke til den påstått stalinistiske modellen for «sosialisme ovenfra». Dette favorittslagordet kommer vi tilbake til. Draper forsøkte også å ta Lenin til inntekt for den trotskistiske ideen om å utvikle en «bolsjevikisk tendens» (eller fraksjon) i ulike partier, på tross av at Lenin var krystallklar på nødvendigheten av et enhetlig bolsjevikisk parti basert på arbeiderklassens interesser, uten «tendenser» med opphav i andre klasseinteresser.
«Sosialisme nedenfra»
IS-strømninga bruker sosialisme nedenfra som en slags merkevare, et slagord med umiskjennelige islett av anarkisme. «Sosialisme nedenfra» er ment å være en slags negasjon av et autoritært «sosialisme ovenfra», eller det trotskistene definerer som «stalinisme».
Parola kan virke besnærende, men den er fullstendig udialektisk og anti-marxistisk. Problemet for IST er at sosialismen nødvendigvis må realiseres både nedenfra og ovenfra. Massebevegelsen nedenfra er sjølve forutsetninga for revolusjon og sosialisme, men denne bevegelsen må også ha en sentralisert ledelse (i form av et kommunistisk parti) hvis den skal seire. Enhver klassebevisst arbeider forstår at sosialistisk arbeidermakt bare er mulig hvis den sosialistiske bevegelsen «nedenfra» også manifesterer seg «ovenfra» etter revolusjonen; det vil si gjennom ei ny statsmakt som representerer arbeiderklassens interesser – det Marx og Engels kalte proletariatets diktatur. Trotskistene skaper en falsk motsetning mellom de to dialektiske sidene i samme revolusjonære prosess.
Sjøl om Tony Cliff og IS delvis distanserer seg fra Trotskis teori om «den permanente revolusjon», så fastholder de at det å skulle bygge sosialisme i ett eller flere land, er en reaksjonær utopi. Begrunnelsen er at imperialismen har sprengt alle nasjonale grenser, og at det derfor trengs et globalt opprør før sosialismen kan bli virkeliggjort. Resultatet av denne teorien, som ikke tar høyde for at både klassebevisstheten og imperialismen utvikler seg ujamnt i forskjellige land, er permanente tilbakeslag og evig håpløshet.
Internasjonalt nettverk
Til forskjell fra «verdenspartiet» 4. internasjonale (det finnes forresten flere trotskistiske «4. internasjonaler», til og med en «5. internasjonale»), beskriver IST seg som et internasjonalt nettverk av partier. Det reelle «moderpartiet» i dette nettverket er Socialist Workers’ Party i Storbritannia (SWP), men offisielt er det ingen form for demokratisk sentralisme som styrer IST.
IST sier de omfavner Lenin, men ikke Lenins partiteori. Det påståtte forbildet er Rosa Luxemburg og hennes kjente kritikk av Lenin når det gjelder det nasjonale spørsmålet og kaderpartiet.
En viktig målsetting er å utvikle «revolusjonære massepartier» i arbeiderklassen. Ettersom trotskistene ikke har oppnådd dette noe sted i verden (med et spesielt historisk unntak for Sri Lanka), så har den gjennomgående taktikken vært å gå inn i større eller mindre «massepartier», av typen Labour i Storbritannia eller SV og Rødt i Norge for å utvikle en «tendens». I trotskistenes vokubular er dette en del av entrisme-taktikken, en taktikk som består i å infiltrere partier med en viss masseoppslutning, likegyldig om disse partiene definerer seg som sosialdemokratiske eller revolusjonære.
For øvrig har trotskistene, og særlig IST-retninga, vært aktive i å bygge fronter. Det skjøt fart med Seattle-protestene i 1999 og mobiliseringa rundt de internasjonale og regionale Sosiale Forum-bevegelsene. I Storbritannia har de ei framtredende rolle i bevegelsen mot atomvåpen.
Internasjonale Sosialister i Danmark og Norge har, som SWP i Storbritannia, i hovedsak vært en positiv kraft i massebevegelser mot USAs kriger, særlig etter overfallet på Irak i 2003. I flere europeiske land har IST-partiene også bidratt aktivt i kampen mot fascisme og rasisme, og gjennom solidaritetsarbeid med innvandrere og flyktninger. I ulike sammenhenger deltar marxist-leninister og trotskister i samme aksjonsfellesskap. Det går ofte friksjonsfritt for seg, så lenge trotskistene ikke insisterer på å inkludere alle sine særstandpunkter i grunnlaget for aksjonsenheten.
Det nasjonale spørsmålet
I motsetning til de «klassiske» trotskistene i 4. Internasjonale, så avviser ikke IS-retninga enhver kamp for nasjonal sjølråderett som «borgerlig» eller reaksjonær. I dette spørsmålet foretar IST-organisasjonene lokale tilpasninger for ikke å isolere seg helt fra de folkelige bevegelsene i enkeltland.
Det britiske Sosialist Workers’ Party (SWP) foretok for eksempel en taktisk manøver ved å støtte kampen for Brexit, altså britisk utmelding av Den europeiske union. Internasjonale Sosialister i Norge ser derimot på Brexit som et reaksjonært og nasjonalistisk fenomen.
I Norge er imidlertid IS klokelig motstandere av både EU og EØS, men de understreker samtidig at kampen må føres på et internasjonalistisk grunnlag og advarer mot «nasjonalisme» i enhver form. Problemet for dem er at kampen for politisk suverenitet innenfor statsgrenser nødvendigvis har nasjonal karakter. Ser man bort fra dette, overlater man den nasjonale fana i hendene på sjåvinister og høyreekstreme. Med denne tvetydigheten gir IS i praksis spillerom til de reaksjonære nasjonalistiske kreftene som de sier at de ønsker å bekjempe.
Splitter fronten
Sjøl om IS ofte har spilt en positiv rolle i motstanden mot USAs kriger, så fører den innebygde mistroen til den nasjonale kampens betydning til at de ofte splitter fronten mot krig og okkupasjon. La oss ta den breie fronten mot USA og Israels krig mot Iran og Libanon som eksempel. Her har IS, sammen med enkelte kurdiske og andre grupper, insistert på at flagget til Den iranske islamske republikken skal bannlyses fra demonstrasjoner fordi det iranske regimet er reaksjonært. På denne måten underkjenner de at flagget for mange iranere er et nasjonalt symbol for et folk som er under angrep, uavhengig av regimets karakter.
I en erklæring fra januar i år går IST langt i å sidestille det iranske regimets undertrykking med den overhengende trusselen mot folket og landet fra Israel og USA, trusler som noen uker seinere ble omsatt i voldsomme krigshandlinger. IS hadde ei lignende holdning til den syriske staten under Ba’ath-regimet til al-Assad, da Syria sto i en kamp på liv og død mot al-Qaida-terroristene og deres imperialistiske bakmenn. Da jihadistene fra Nusrafrontens etterfølger, Hay’at Tahrir al-Sham (HTS), stormet inn i Damaskus med støtte fra Tyrkia og Israel, jublet IST og erklærte i en uttalelse: «Den demokratiske og folkelige revolusjonen i mars 2011 har endelig blitt stadfestet.»
Nå som situasjonen igjen tilspisser seg rundt Las Malvinas (Falklandsøyene), er det et åpent spørsmål hvordan IS vil stille seg hvis det ubestridelig reaksjonære regimet til Javier Milei i Argentina utfordrer Storbritannias forsøk på å tilrane seg oljeressursene rundt øygruppa. Argentina har aldri oppgitt sitt «nasjonalistiske» krav om at Las Malvinas tilhører Argentina, heller ikke etter det militære nederlaget i krigen mot britene og Margaret Thatchers regjering i 1982. Krigen i 1982 førte til (nok en) splittelse i Den fjerde internasjonalen, der det rådde full forvirring om hvorvidt en burde støtte Thatcher eller Galtieri eller ingen av dem i denne «interimperialistiske» konflikten.
Revolusjonære eller reformister?
IS omtaler sjelden seg sjøl som trotskister. De foretrekker betegnelser som internasjonalister og revolusjonære sosialister. Men hvor revolusjonære er de egentlig?
Bak de revolusjonære frasene er linja deres forsoning med reformismen og sosialdemokratiet. De har også et uavklart forhold til den borgerlige statens klassekarakter. Uttalelsen omkring stortingsvalget noen måneder etter utmeldinga fra Rødt, avslører denne tvetydigheten overfor sosialdemokratiet, reformismen og det borgerlige kapitalistiske demokratiet.
Internasjonale sosialister vil i uttalelsen «oppfordre til å stemme på ett av de to venstresidepartiene, Rødt eller SV – uten å ha illusjoner om at disse partiene vil være et konsekvent venstre-korrektiv til en AP-regjering». Utsagnet vitner om at IS overhodet ikke anerkjenner at disse partiene er garantister for ei Ap-regjering, ikke korrektiver til den. Budsjettforhandlingene mellom tuttifrutti-partiene er levende bevis for denne realiteten.
Det er ifølge IS viktig å stemme ved valg for å «stoppe høyrekreftene». Vi nekter sjølsagt ikke for at dette i noen tilfeller kan være en riktig taktikk, særlig hvis det er snakk om å bremse opp for fascistiske partier. Men i trotskistenes forestillingsverden er sosialdemokratiet nærmest per definisjon mer «arbeidervennlig» enn andre borgerlige partier.
Illusjonsmakeri
Under normale forhold er Arbeiderpartiet styringspartiet som kapitalen foretrekker, fordi sosialdemokratiet med sin kontroll over fagbyråkratiet best sikrer klassefred og profittmaksimering. Denne rolla til sosialdemokratiet er det helt avgjørende å avsløre, ikke tildekke, slik trotskistene gjør.
IS tror at det er mulig å «presse Arbeiderpartiet fra venstre», den samme myten som SV og Rødt har spredd i årevis. Hør bare:
«AP (har) tilknytning til fagbevegelsen, noe som gjør at det finnes strømninger i partiet som kritiserer iallfall de mest negative utslagene av regjeringas politikk, og kan sette partiet under press fra venstre» (fra Internasjonale Sosialister sin uttalelse om stortingsvalget).
Sjøl etter bruddet med Rødt, mener IS at venstrefalangen av sosialdemokratiet (SV og Rødt) er verdt å stemme på, til tross for at de ikke vil være et konsekvent venstre-korrektiv til Støre & Co. I samme uttalelse avviser IS kategorisk å støtte det eneste partiet som hadde motstand mot krig og krigsbevilgninger som sin hovedsak, nemlig partiet Fred og Rettferdighet (FOR).
Sjølmotsigelser av denne typen er trotskismen i et nøtteskall.
Trotskistene generelt ynder å posere som revolusjonære og marxister. IS er ikke noe unntak fra regelen. Men i avgjørende øyeblikk ender trotskistene opp med å innta reformistiske posisjoner som i siste instans sikrer den bestående kapitalistiske ordenen.
Les også:
